Henrik Wergelands”Mig selv”

Temaet i ”Mig selv” er slik jeg ser det Wergelands svar på kritikk fra journalister, selvbilde, og naturglede. Han har åpenbart blitt kritisert for å være i dårlig humør og han svarer med et dikt som beskriver sinnsstemningen hans når han er ute i naturen.


”Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen for at briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?"

Et virkemiddel Wergeland bruker mye i ”Mig selv” er sammenlikninger og metaforer. Han sammenligner naturen med urbane eller sosiale fenomener. Slik at småkranglingen i avisen virker latterlig og kraftløs målt opp mot naturens prakt.

For å vise at han ikke er i ”slet lune” plasserer Wergeland sitt ”lyriske jeg” i sammenheng med naturens undre, og skildrer hvordan han fryder seg i ærefrykt over skaperverket.

"Har jeg ikke en himmel fordi den er full av drivende skyer, solens eventyrslande?"

Wergeland hever seg over knflikten og journalistene ved å skildre hvordan kritikken preller av, og ved å bruke imperativ og utropstegn når han hendvender seg direkte til journalistene. "Berøv ikke landskapet dets brusende bekk!"

Dette er et interessant dikt fordi det er løst skrevet, uavhengig av regler. Sikkert for å understreke at Wergeland er en munter uhøytidelig person. Jeg liker diktet fordi jeg kjenner meg igjen i Wergelands naturglede. (Jeg har tatt bildene selv)


"Jeg hate? Når en fugl flyver over mitt hode, er mitt hat fluks tusen alen borte."


"Høystærede vidjebusker, tillat bekken å skumme, når den går imellem stene."