Lyrikk

Jeg må innrømme at jeg vet lite om lyrikk. Lyrikk er en form for skjønnlitteratur, og er ofte skrevet med rim og rytme. Grammatiske regler som gjelder tegnsetting og linjeskift, kan brytes for å gi teksten en mer estetisk struktur. I lyrikk er mye skrevet "mellom linjene", det er kanskje ikke så rart med tanke på begrensningene sjangeren har.

Jeg har blandede følelser for lyrikksjangeren. Lyriske tekster som bruker rim og rytme til å skape en morsom tekst som flyter godt på tungen, liker jeg godt. Barnedikt er ofte skrevet på denne måten. I alvorligere lyriske tekster prøver forfatteren å oppnå det samme, men på grunn av kravene i lyrikksjangeren, kan ikke forfatteren skrive på en måte jeg mener faller naturlig.
Ofte prøver forfatteren å klemme inn et ekstra budskap eller to "mellom linjene".

Å skrive "mellom linjene" synes jeg passer dårlig i en seriøs setting. Hvis forfatteren ønsker å ytre en mening om noe, så burde vedkommende etter min mening skrive en artikkel, eller et leserbrev. Å pakke budskapet inn i fancy ord, rim, og rytmer, fjerner fokus fra det egentlige poenget. Forskjellige personer vil også tolke budskapet mellom linjene annerledes. Individualitet er selvfølgelig en god egenskap, men når du leser en tekst andre har skrevet, er det først og fremst forfatterens mening du er interessert i. At forfatteren har et budskap som er så diffust at det er åpent for flere tolkninger er en skikkelig «turn off», etter min mening. Forfattere bør få frem budskapet sitt krystallklart, og så kan leserne være enige, eller uenige som de vil.

Her er diktet jeg har valgt:

"Du må ikke sove!"

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket – å, kunne du høre!

Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa Brenner!

Dette diktet er skrevet av Arnulf Øverland, og ble utgitt i 1937. Legg merke til at det ble skrevet før 2. verdenskrig. Jeg fant diktet i Arnulf Øverlands galleri, men jeg har hørt diktet før.

Jeg valgte diktet siden det overlever mye av kritikken jeg rettet mot lyrikk tidligere i innlegget. Forfatteren har klart å få frem et klart budskap, og å fortelle en historie, selv om han har skrevet i diktform. I tillegg er diktet til en viss grad åpent for tolkninger, og det inneholder nok allusjoner, klisjeer, og andre språklige virkemidler til at norsklærere blir fornøyde.

Som jeg har sagt, er tolkningen av dette diktet det som gjør det så genialt. Forfatteren har klart å få frem budskapet sitt på en fengende, men allikevel klar måte. I og med at Hitler nevnes direkte i diktet er det ikke vanskelig å se at diktet er en advarsel mot fascisme/ nazisme, og tider som kommer. Deler av diktet kan i ettertid tolkes til å handle om nazistenes jødeforfølgelser, men jeg mener det blir feil å spesifisere det på den måten. Under et fascistregime kan hvem som helst havne i en «stenkold kjeller».